null
Wolverhampton Art Gallery: Sites of Memory II av Chris Harrison
- Det mest fascinerende med temaene jeg tar for meg er
at de har enten blitt bevisst oversett eller de har
blitt sett på, på en veldig skjev måte, sånn at de nesten
fremstår som ugjenkjennelige for sånne som meg.
6. oktober til 2. desember viser Chris Harrison et utvalg bilder
fra serien ``Sites of Memory II`` ved Wolverhampton Art Gallery

[Read in English here]

 

– Jeg er født og oppvokst i Jarrow – en liten industriby ved elven Tyne i nærheten av Newcastle. Faren min arbeidet som borer i en fabrikk og moren min var en sekretær og deretter en registrert barnepike. Jeg forlot skolen da jeg var 15 år og jobbet på et verft. Lang historie kort: Jeg endte opp med å ta en bachelor i fotografi ved Trent Polytechnic. Jeg vokste ikke opp i et spesielt kunstnerisk hjem, men jeg hadde en fascinasjon for familiefotografiene vi hadde.

Da Chris var 14 år, ble han og en gruppe venner med i Army Cadet Force – en nasjonal ungdomsorganisasjon sponset av Storbritannias forsvarsdepartement og den britiske hæren. Da han skulle delta på sin første årlige leir i forbindelse med hæren, overtalte han moren sin til å få låne familiens kamera:

– Jeg hadde 24 eksponeringer på rullen, og i løpet av de seks dagene fotograferte jeg alt. Da jeg kom hjem måtte jeg vente et par måneder på å få se bildene, fordi rullen ble sendt vekk for fremkalling. På det tidspunktet rullen kom tilbake, var leiren bare et fjernt minne for oss guttene, og plutselig så vi det igjen, som om det var i går. Bildet av Brian Gibson var det som virkelig traff meg, fordi det var et portrett av ham. Jeg hadde, uten å vite det på den tiden, tatt mine første skritt som fotograf. Jeg fant ikke ut før senere at det gikk an å ha det som en jobb, men til slutt tok jeg en bachelor og ble en fotograf.

«Sites of Memory II» er en fortsettelse på et prosjekt Chris har arbeidet med lenge. Det tar for seg krigsminnesmerkene som ble reist etter første verdenskrig, til minne om døde og sårede som kjempet for landet.

– Sites of Memory startet etter at jeg hadde gjort flere portrettprosjekter. På den tiden var jeg kjent som portrettfotograf, både kommersielt og som kunstner. Jeg så etter et prosjekt jeg kunne gjøre uten at jeg trengte å organisere noe, og et prosjekt som opprettholdt spenningen selv om det ble gjort over lengre tid, innimellom fotojobbene mine.

Jeg husket krigsminnet øverst i gaten min fra da jeg var barn, og hvordan sur nedbør fra fabrikkene hadde vasket vekk navnene. Det slo meg at ingen snakket om disse tingene, selv om de på et tidspunkt hadde vært utrolig viktige.

Jeg begynte å ta noen testbilder og innså raskt at historien man burde fortelle var situasjonen disse minnesmerkene var i – det handlet like mye om hvor de sto som hva de var. Jeg brukte et 6×12 panoramakamera med 120 mm film for å fotografere minnesmerkene, slik at de stod i midten av bildet og slik at jeg i tillegg kunne få med det omkringliggende landskapet på hver side. Ikke lenge etter jeg begynte prosjektet, fikk jeg tilbud av Imperial War Museum til å stille ut arbeidet i London, så i utgangspunktet hadde jeg en frist på to år. Jeg endte opp med å besøke venner og bekjente over hele Storbritannia for å holde utvalget av bilder så tilfeldig som mulig.

Prosjektet begynte i nordområdene i England, men utvidet seg til hele England og Irland. Siden har prosjektet ekspandert utenfor landegrensene. Fotografiene i «Sites of Memory II» er fra Tyskland og dets tidligere landområder og viser, på samme måte som i Storbritannia, at monumentene er glemt med tiden. Flere av prosjektene Chris har arbeidet med handler om nettopp dette. 

– Den største fellesnevneren er nok temaene som arbeidet mitt handler om; klasseidentitet og personlig historie, og at jeg bruker det fotografiske språket mot seg selv. Et god eksempel er min hjemby. Den har vært et attraktivt mål for fotografer som lager sosialdokumentariske prosjekter om industri og fattigdom. Den har blitt fotografert mange ganger, ofte i svarthvitt, ofte en fortelling om ulykkelighet. Jeg ønsker å bruke et annet språk til å snakke om kulturen min, fordi jeg føler meg ikke ulykkelig, jeg føler meg stolt.

Det mest fascinerende med temaene jeg tar for meg er at de har enten blitt bevisst oversett eller de har blitt sett på, på en veldig skjev måte, sånn at de nesten fremstår som ugjenkjennelige for sånne som meg.

– Jeg håper at jeg kan fortsette å arbeide med Sites of Memory i mange, mange år til. Og når jeg har dekt alle områdene jeg vil dekke, ønsker jeg å lage en bok av arbeidet. Jeg har også flere prosjekter som jeg sakte men sikkert arbeider meg gjennom. Det neste prosjektet jeg skal vise heter «I Can Still Hear the Sea», og er en kombinasjon av to forskjellige arbeidene jeg har gjort tidligere: «I Belong Jarrow» og «Copper Horses». Jeg trodde de var to ulike arbeider, men ser nå at de er en del av et større prosjekt, så nå arbeider jeg med å ta bilder til det prosjektet. 

Chris Harrison er en fotograf fra nord-øst delen av England. Han har arbeidet som fotograf i over 20 år, og er utdannet med en mastergrad i foto fra Royal College of Art. Fra 6. oktober til 2. desember er han aktuell med utstilling ved Wolverhampton Art Gallery med prosjektet «Sites of Memory II».

Ved Bilder Nordic underviser han i porteføljearbeid og porteføljeutvikling. I tillegg holder han foredrag for studentene gjennom hele året.