Intervju med alumni 2013 Paulina Cervenka og hennes dokumentariske prosjekt Wanja
Paulina Cervenka
Allerede i studietiden var Paulinas prosjekter kjennetegnet av nysgjerrighet, åpenhet og sårbarhet. Om menneskelige følelser, det som ligger under overflaten, og om å forsøke å forstå.

Mange vil si at prosjektene hennes handler om død og sykdom, men Paulina selv er uenig. I hennes øyne handler de om liv.

Etter studietiden gikk Paulina Cervenka rett inn i en assistentstilling hos Sebastian Ludvigsen, som ga økonomisk trygghet til å arbeide med egne prosjekter ved siden av. Dette gjorde at hun kunne fortsette arbeidet med prosjektet om Wanja, en ung kvinne diagnosert med den dødelige sykdommen ALS. ALS (Amyotrofisk lateralsklerose) er en uhelbredelig nervesykdom som angriper motoriske nerveceller i ryggmargen og hjernen. Sykdommen opptrer vanligvis etter 50-års alderen, og gjennomsnittlig levetid fra diagnosetidspunkt er 3-4 år.

 

Foto: Paulina Cervenka
Foto: Paulina Cervenka
Foto: Paulina Cervenka
Foto: Paulina Cervenka

 

Kan du fortelle litt om hvordan prosjektet startet?
– Prosjektet startet med Wanja. Det var hun som ville at noen skulle fortelle hennes historie. Hun kjente at sykdommen begynte å gjøre seg gjeldende, og var redd for å ikke etterlate seg noe på denne jorden. Hun ville prøve å bidra med noe ved å fortelle sin historie og gi ALS et ansikt som ikke lå i sykeseng og hadde en maskin til å prate for seg. Da jeg hørte om dette tok jeg kontakt med henne og sa at jeg var veldig interessert i å få lov til å fortelle hennes historie. Det fikk jeg lov til. Vi har jobbet sammen i over et år nå.

 

Prosjektet om Wanja har gått ut på å utforske hverdagen og livet til en person som har vært igjennom mye og som går igjennom en tung prosess. Målet er å fortelle historien om Wanjas liv og skjebne. Dette har Paulina gjort gjennom både film og stillbilder, og målet er å ende opp med to filmer. En av filmene er nå nesten ferdigstilt. Den er 20 minutter lang, og handler om livet, altså Wanjas realitet: livet med ALS, livet som ung kvinne, livet som menneske. Den andre filmen, som blir et slags kapittel 2, er så vidt påbegynt og vil handle om Wanjas prosess og liv helt frem til slutten. Hvordan takler man og aksepterer man skjebnen sin, hvilke valg må tas, og hvordan klarer man å leve når man vet hva som venter en? Eller er det nettopp det som driver en?

 

– Wanja har tatt mange tunge og skjebnesvangre valg for sin fremtid allerede, og står overfor mange flere. I den andre filmen går jeg i dybden på dette. Hvordan planlegger du din egen død når du vil fortsette å leve? Eller, hvordan klarer du å leve når du vet du skal dø og må planlegge din egen død?

 

Foto: Paulina Cervenka
Foto: Paulina Cervenka
Foto: Paulina Cervenka
Foto: Paulina Cervenka

 

Men hvordan har det vært å komme nært inn på et menneske som er i en så vanskelig situasjon? Hvordan takler man dette følelsesmessig, og hvordan påvirker arbeidet med et slikt prosjekt deg som fotograf og medmenneske?

– Det er selvfølgelig alltid tungt å jobbe med mennesker med tunge historier og liv. Dette er intet unntak. Jeg er alltid utslitt når jeg er ferdig med en periode hos Wanja, men samtidig føler jeg meg ikke tynget slik mange forventer at jeg skal være. Jeg tror det har mye å gjøre med Wanjas pågangsvilje, humor og ærlighet. Vi snakker mye om døden, både rent praktisk, spirituelt og følelsesmessig. Men sjeldent er samtalene tunge, de er ofte hverdagslige eller fylt av latter. Det er Wanjas måte å takle sykdommen sin, og selv om jeg vet at det ligger mye smerte under, har det blitt vår måte å takle det på. For i hennes verden er det dette som er hverdagen. Hun er syk og hun skal dø. Det er en realitet hun vil våkne til hver dag resten av sitt liv. Derfor er det unaturlig å gjøre det til noe mer enn hva det er; hverdagen. Samtidig møter man den andre realiteten, hun vil ikke dø, hun vil leve, best mulig og mest mulig.

 

Wanja – a sneak peak from Paulina Cervenka on Vimeo.

 

Jeg tror dette er en type prosjekt som ikke du velger selv, men som velger deg. Jeg føler jeg er under konstant utvikling og at jeg har mye å lære. Jeg tror Wanja gjør meg til en bedre person. Jeg tror også at hun gjør meg til en mye mer bevisst fotograf. Som fotograf har man utrolig mye makt. Jeg er opptatt av å være bevisst på dette og jobbe så ærlig, ydmykt og varsomt som jeg kan. Jeg er ikke der for å fortelle løgner og blåse opp situasjoner, men jeg er heller ikke der for å beskytte og dulle. Jeg leter hele tiden etter en balanse mellom disse to. Jeg vil utrykke Wanjas historie så ærlig som mulig gjennom hva jeg ser og føler. Jeg har lært utrolig mye fra Wanja. Hun er omtenksom og uselvisk, en gledesspreder mer enn noe annet. Hun lyser opp rommet når hun kommer inn i det og løfter mennesker opp. Dette har gjort at jobben min virkelig er inspirerende og lærerik.

 

Tror du det er mulig å gjøre et slikt prosjekt med en objektiv tilnærming?
– Jeg har tenkt mye på dette med at man skal være en flue på veggen som dokumentarfotograf, det er i alle fall det man ofte hører. Jeg støtter dette fullt ut, men føler det blir uærlig fra min side å jobbe slik. Jeg er en del av bildene, jeg er en del av situasjonen uansett hvor mye man vrir og vender på det. Det er lenge siden jeg ga opp å late som at bildene mine var helt objektive. De er ikke det. De er ærlige portretter av personen jeg fotograferer eller filmer likeså som de er ærlige portretter av meg selv og mitt eget følelsesliv. Jeg er en følelsesperson og gir alt av meg selv når jeg står bak kamera, det er umulig at dette ikke gjenspeiles i bildene. Med Wanja har jeg bare fått bekreftet dette. Vi har vært mye sammen, vi har ledd og grått og kjedet oss. Det handler om tillit, hun gir så mye av seg selv og slipper meg inn så nært, da må jeg kunne gi noe tilbake. Vi har rett og slett blitt gode venner.

 

Foto: Paulina Cervenka
Foto: Paulina Cervenka
Foto: Paulina Cervenka
Foto: Paulina Cervenka

 

Før vi runder av intervjuet har vi et siste spørsmål; har du noen andre prosjekter på gang?
– For øyeblikket ligger hovedfokuset hos Wanja, men jeg har et annet langvarig prosjekt om min 92 år gamle bestefar som bor i Bratislava, Slovakia. Prosjektet heter ’Deda’ (Bestefar på Tsjekkisk). Det er rent fotografisk og omhandler, som prosjektet om Wanja, livet. Bestefar er i den siste fasen av livet og dette prosjektet er mitt forsøk på å forstå hva han går igjennom, hva han ser når han ser seg selv i speilet. Det handler også om å bli kjent med mannen som var min bestevenn og store helt da jeg var barn – nå som jeg er voksen.

Intervju med alumni 2013 Paulina Cervenka og hennes dokumentariske prosjekt Wanja

Paulina Cervenka, f. 1989, norsk-tsjekkisk. Uteksaminert ved Bilder Nordic School of Photography i 2013. Bosatt i Oslo, assisterte Sebastian Ludvigsen og ble publisert i Aftenposten Innsikt rett etter studietiden. Har jobbet med prosjektet «Wanja» siden studietiden, og fått støtte av Fritt Ord for å produsere film om prosjektet, som skal vises på NRK høsten 2017.