Ina Haaheim Stenvig gikk toårig fotograf for ti år siden og spesialiserte seg innen mote og reklame, etter mye hardt arbeid jobber hun i dag som yrkesaktivfotograf og har startet eget studio for andre gang. Vi har tatt en prat med Ina om veien mot eget studio, og studietiden ved Bilder Nordic.

 

Når startet din interesse for fotografi?

Jeg fikk mitt første kamera på ungdomsskolen. Et analogt Olympus-kamera jeg arvet av min far. Et kamera han kjøpte for konfirmasjonspengene sine. Jeg har fortsatt dette kameraet, og bruker det en del når jeg er på ferier eller har lyst å gjøre noe helt annet enn det jeg gjør på jobb. Jeg synes foto var utrolig gøy, men kjempevanskelig, og ikke minst veldig dyrt. 

Jeg hadde faktisk lyst å bli fotograf allerede som 14-åring. Jeg søkte meg inn på media etter ungdomsskolen for å utdanne meg i foto, men kom aldri inn der. Etter noen års pause, og en snartur innom grafisk design, fikk jeg et digitalt kamera, og da kom interessen tilbake igjen. 

 

Hvorfor ønsket du å studere foto?

Etter videregående sto det mellom foto og grafisk design for meg. Jeg visste jeg ville være kreativ og skape ting, men ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det. Etter et år med grafisk design i Australia, og et pauseår der nede, var det Norge og foto som sto på ønskelista. 

Jeg ønsket meg en jobb der dagene ikke var like, jeg ville ikke sitte hver dag forran en skjerm, jeg ville ha en jobb der jeg jobbet med folk og samarbeidet med andre for å skape spennende ting. Foto gir meg alt dette. Jeg elsker denne måten å skape bilder på, fange øyeblikk og ta vare på dem for alltid. 

 

Kan du fortelle litt om din studietid ved Bilder Nordic? Hva syns du om fagene, foreleserne og miljøet?

Skolen var ganske ny da jeg gikk der, så litt prøvekaniner var vi nok, men jeg trivdes veldig godt. Jeg fikk venner jeg fortsatt har kontakt med, fikk utfordre meg seg hver eneste uke og knipsa mer bilder enn man skulle tro at gikk an. Og så var det jo så gøy, læringskurven var bratt, og man følte at man virkelig kunne leve av det etterpå. Fellesskapet og flinke forelesere er det som virkelig sitter igjen. Inspirerende lærere innenfor så mange sjangere ga meg masse input og ideer og tips jeg fortsatt bruker.

Har du et prosjekt fra studietiden din du husker spesielt godt?

En workshop med Julie Pike første året var et av høydepunktene for meg. Det var et prosjekt jeg lærte utrolig mye av. Jobbet med moodboard, modell, makeup, fant location og lekte oss gjennom en hel shoot. Det var så gøy, og den måten å jobbe på bruker jeg fortsatt. Ta ting på sparket, bruke det man har, se mulighetene, leke seg, ikke ta seg selv så høytidelig, ikke være så redd for å gjøre feil og ikke minst drite litt i reglene. Følelser og historie er viktigere enn teknikk og utstyr. 

 

Tekst fortsetter under bildene

Du har de senere år jobbet som yrkesaktiv fotograf – kan du fortelle oss litt om veien dit, hva du jobber med i dag og hvordan det er å arbeide i den kreative industrien?

Jeg gikk ut av skolen med verdens største selvtillit, og fikk en ganske heftig overgang til virkeligheten. Det å få folk til å betale for noe du syns er gøy å holde på med, noe som lenge har vært hobbyen din, var kjempevanskelig. Jeg hadde litt flaks og ble leid inn til å jobbe i et portrettstudio når de hadde behov for folk. Skolefoto og portrettstudio med MANGE kunder i uka var kanskje ikke drømmejobben over tid, men jeg lærte utrolig mye. Masse om folk, kundebehandling, salg og en del andre ting jeg ikke lærte så mye av på skolen.

 

Men med litt flaks, og MYE arbeid fikk jeg etter noen år bygget meg en grei kundebase. Jeg skulle jo egentlig jobbe med reklame og mote, det var det som var drømmen. Men jeg fikk ikke den type oppdrag, i steden fikk jeg oppdrag fra privatpersoner. Og vips så ble jeg portrettfotograf.

 

I 2014 gikk jeg fra å være frilans til å starte et eget studio sammen en kollega, vi startet Studio Elle Melle som var et fotostudio med hovedfokus på fotografering av nyfødt, baby og barn. Det å drive et studio var kjempegøy, men også mye vanskeligere enn jeg noen gang hadde trodd. Det tok lang tid, og dessverre kom ikke pengene inn på den måten som vi trengte for å drive. Så etter 5 år valgte jeg å gi fra meg min del av studioet, for det var ikke nok inn til to fotografer, og jeg fikk tilbud om fast jobb hos et annet studio i Trondheim.

 

Å jobbe som fast ansatt fotograf er luksus. Man møter på jobb, gjør det man skal, går hjem og så får du lønna di hver måned likevel. Ingen jakt etter kunder og ingen søvnløse netter. Men for meg ble det litt kjedelig, så nå i vår sa jeg faktisk opp jobben min og valgte å starte for meg selv igjen. Jeg ønsket meg en mer fleksibel hverdag, mer kontroll over hvilke oppdrag jeg tar, hvordan bildene skal se ut og dyrke min egen stil.

 

Det er bare 1 mnd siden jeg var ferdig i den gamle jobben min, men oppdragene kommer allerede forsiktig inn. Kundene er fornøyde, jeg har god tid til hver kunde og jeg har aldri vært mer stolt av jobben min.

 

Det er en lang reise, og den er absolutt ikke over, men jeg elsker jobben min nå. Jeg smiler fra øre til øre etter en foto, og er så uendelig glad for at jeg har stått i det vanskelige og kommet ut på andre siden.

 

For meg har det ikke vært en enkel vei, jeg har vært blakk i årevis, levd med konstant stress over økonomi, vurdert å gi opp sånn ca hver eneste februar. Jeg har hatt deltidsjobber, studert ved siden og gjort alt jeg kan for å få det til å gå opp. Men nå føler jeg at jeg endelig begynner å få kontroll, selvtilliten er på vei tilbake, kundene er strålende fornøyde og jeg tør endelig å ta betalt for det jeg driver med.

 

Og jeg elsker jobben min. I dag tar jeg bilder av folk, både for privatpersoner og mer kommersielt. Jeg syns begge deler er veldig gøy og givende, spesielt gøy er det å levere bilder til folk som du vet kommer til å verdsette akkurat disse bildene høyt resten av deres liv.

 

 

Har du noen tips til de som ønsker å leve av foto?

Du må være sta! Holde ut og jobbe hardt. Ingenting kommer av seg selv. Det er absolutt ikke det enkleste yrket å komme seg inn i, det er heller ikke det letteste yrket å klare seg i over lang tid.

Du må hele tiden jobbe for å få oppdrag, du må kunne prise deg rett og du må gi masse av deg selv. Husk at det er et yrke. Det er en jobb. Du må tjene penger for å kunne holde på med det. Har du skikkelig lyst, så kan du få det til. Og da er det verden beste jobb.

 

 

Helt til slutt, hvis du kunne gått tilbake i tid og gitt et råd til deg selv som ny student – hva ville det vært?

Ikke føl at du må gjøre som alle andre, følg din egen stil og skap bilder du er stolt av.

Ikke vær redd for å ta betalt, og ta et kurs i økonomi og salg. Bildene må ikke alltid være perfekte, så lenge kunden er fornøyd har du kommet langt. Du trenger ikke være verdens beste fotograf for å jobbe som det, men du må greie å selge det du skaper, du må stole på at du er god nok.

Stå på! Ta bilder, masse bilder. Vis fram det du vil gjøre mer av.

Som du kanskje merker har jeg hatt en del trøbbel med å tjene nok penger gjennom årene, og det er dessverre en gjenganger hos mange som ønsker å bli fotografer. Jeg skulle ønske det var mye mer fokus på dette også i utdanningen. I dag finner man heldigvis masse hjelp og råd til akkurat dette på nett.