null
Høstutstillingen 2018: FØRTIFEM av Damian Heinisch
- Det er viktig at min generasjon og fremtidige generasjoner følger denne historien. At de evner å se utover sin egen tid, og forstår de historiske linjene, slik at vi ikke gjentar tidligere feil. Vi må se ting som de var, for å forstå ting som de er nå.
Fra 8. september til 14. oktober kan du se Heinisch arbeid ved Kunstnernes Hus.

Under andre verdenskrig ble begge besteforeldrene til Damian Heinisch deportert med tog fra Gliwice, en by som markerte grensen mellom Polen og Tyskland før krigen, til Ukraina. I en almanakk skildrer farfaren den dramatiske togreisen vinteren 1945, til sin død i arbeidsleiren. Denne almanakken ble starten på det som skulle bli Damians hittil største prosjekt, og i 2013 satte han seg på toget mot Ukraina.

 

– På tirsdager kom min far hjem med ferske, trykte barytt-prints fra bryllup han hadde fotografert. Han la dem forsiktig utover bordet og sengen til tørk, og jeg fikk ikke lov til å gå inn på rommet. Han pleide å ha et mørkerom i leiligheten han vokste opp i, som lå i nabobyen Gliwice i Polen. Senere forstod jeg at fotografering var hans måte å kompensere for tapte penger på grunn av arbeidsledigheten han var tvunget inn i. Det var en politisk motivert straff av regjeringen, fordi han lengtet etter å forlate landet og reise til Tyskland. Jeg har minner om å ha sett gjennom kameraet hans, mens han holdt det stødig fast med hendene. Så dyrebart! Først noen år senere, etter at vi emigrerte til Vest-Tyskland, fikk jeg lov til å holde mitt eget kamera, som jeg arvet fra ham. Et polsk toøyd mellomformatskamera kalt “START”.

Med dette enkle verktøyet tok jeg mine første fotografier, for det meste natur og landskap. Etter at jeg kjøpte mitt første speilreflekskamera i en alder av 14 år, utviklet fotografiet seg. Min nysgjerrighet på denne tiden førte meg til en bok som forandret livet mitt. Det var Brett Westons abstraksjoner av vår verden, og den hadde en dyp påvirkning på meg. Jeg brukte alle pengene mine på bøkene til Ansel Adams, med et ønske om å lære meg håndverket riktig. Da jeg ble 18 år, fikk jeg endelig mitt første storformatskamera. Mange, mange reiser, og mine første intense arbeider lå foran meg.

 

I over 30 år har Damians arbeid vært fokusert på landskap, arkitektur og rom generelt. Motivasjonen for disse prosjektene kom fra tankene han hadde i  barndommen og omgivelsene han vokste opp i – et mørkt, tungt industrialisert kullgruveområde med store og utemmelige maskiner.

– Jeg tok et nytt skritt i PYLOD-prosjektet, som ble mitt andre langtids-prosjekt, og det begynte med at jeg reiste til Alpene i 1994. Det ble løst som en semi-dokumentarisk 16mm kortfilm og er en metafor for møtet med mitt indre. «Den allmektige gud skapte landskapet» er det som danner scenen, og møtet med maskinen som en forførende organisme fungerer her som møtet med den mørkere siden av menneskets sinn. Følelsen av rastløshet, lengsel, tap og ensomhet viser seg i bildene gjennom en kraftig og frossen fjellverden.

Damians aktuelle prosjekt «Førtifem» er et sidespor fra hans største hovedprosjekt, og gikk ut på å reise til de viktigste destinasjonene i hans families historie. Ruten inkluderte Gliwice i Polen, hvor halvparten av hans familie fortsatt er bosatt. Videre gikk reisen til Essen i Tyskland, hvor hans far bodde, og til slutt Donbas-området i Ukraina, der bestefarens ukjente grav ligger.

– «Førtifem» markerer starten på det viktigste eventyret i mitt liv. Da jeg jobbet på et omfattende prosjekt som så på familiens historie i forbindelse med andre verdenskrig, var det uunngåelig at jeg skulle besøke min bestefars ukjente kirkegård i Ukraina. Som så mange menn på dette tidspunktet, forsvant han som et spøkelse. Det skjedde i februar i 1945, da russerne kom til Gliwice og presset tyskerne mot deres nederlag i Berlin. Tre eller fire dager senere, etter okkupasjonen, beordret de alle menn mellom 16 og 50 år til å registrere seg på politistasjonen. Min bestefar krysset dørstokken hjemme, forlot fire barn og kone, og forsvant. Han la igjen en dagbok, skrevet i tiden før hans deportasjon til sin død i oktober 1945.

Mens hans reise endte i døden, reiste min far og hans familie mot frihet i 1978, fra Gliwice til Vest-Tyskland. Jeg forstod at livet til min nærmeste familie hadde blitt betydelig påvirket av tvungen innvandring, og tog som transport spilte en viktig rolle i gjenbosettingsprosessen. Jeg begynte å respektere de tvungne reisene til mine forgjengere, samtidig som jeg dokumenterte min egen. Togvinduet ble scenen. Hele prosessen tok flere måneder, siden jeg bestemte meg for å reise gjennom årstidene.

Jeg endte opp med ca. 120 ruller med 35mm film etter hele reisen, noe som resulterte i 4324 bilder tatt på en jernbanelinje som strekker seg 4232 km. Mesteparten av tiden satt jeg med kameraet foran øynene mine. Folk rundt meg ble mistenkelige og nysgjerrige, men til slutt ble de vant til den konstante klikkingen fra Leicaen. Toget beveger seg veldig fort, så reaksjonen din som fotograf må være instinktiv. Flere av bildene jeg så gjennom søkeren kunne jeg ikke fange fordi jeg var for treg, og det føltes veldig vondt. Fotografering kan være veldig alvorlig, det er jo en projeksjon av dine indre lengsler. Bilder sitter fast inne i oss og ønsker å forløses ved å bli en del av det konkrete, todimensjonale rom, og det er dette som er fotografi. Jeg var lenket til togvinduet og det ble min virkelighet. Først mye senere skjønte jeg at alle tre familiemedlemmene var 45 år da de startet på reisen. Dette og det faktum at bestefaren min dør i 1945, ga meg tittelen på arbeidet mitt.

Prosjektets installasjon har ikke alltid vært tydelig for Heinisch. Han forteller selv hvordan han gikk fram og tilbake på løsninger. Etter fremkalling og sortering av bildene, gikk prosjektet i to ulike retninger, der én av dem ble til en bok-dummy og den andre ble til installasjonen som man kan se under Høstutstillingen.

– I boken arbeidet jeg kronologisk med en sekvens av bilder som legger vekt på mennesker i deres fysiske omgivelser. Installasjonen viser det opprinnelige materialet, bare gjort om til lysbilder. Det fysiske prosjektet startet som en invitasjon av kunstner og kurator Kristian Skylstad til «»-utsillingen på Noplace i mars i år. Det var riktig tidspunkt å vise bilder fra togsprosjektet. Det er alltid en utfordring rundt spørsmålet «hvordan viser man det fram?» og det var sånn prosjektet med lysbildene startet. I begynnelsen tenkte jeg på ett bilde i  samme størrelse som det virkelige togvinduet. Så ble det til ti små innrammede bilder tett sammen på veggen. I en sammenkomst med venner kom forslaget om lysbildefremvisning opp og jeg bestemte meg for å undersøke nærmere. Kodak-karusellene er en gammel og etablert måte å presentere bilder på, og neste dag tok jeg meg selv i å være på jakt etter muligheter for å kjøpe gamle maskiner.

Det viste seg å være en autentisk tilnærming når det kom til å visualisere følelsen av å reise. Det korte lysbildet endres, lyden av spor, muligheten til å fortelle en kronologi, samtidig som det hadde kompleksiteten ved å involvere en form for typologi.

På Noplace møttes boken og installasjonen til slutt på ett sted. Ved Høstutstillingen utvidet jeg fortellingen med et annet prosjekt, som inneholder dokumenter fra alle tre generasjoner. Disse papirene er vitner fra deres tid. På grunnlag av disse papirene ble du dømt til døden eller satt i frihet. De ga deg brød, eller de lot deg sulte. Det viktigste av dem er mest sannsynlig min bestefars dagbok.

I løpet av hele utstillingsperioden vil lysbildeprojektorene forandre lysbilder over 2,5 millioner ganger. Det er en ekstremt slitsom og krevende oppgave for projektorene, og jeg kan ikke engang forvente at de klarer det. Jeg har selvfølgelig vært bekymret, men liker tanken på å ha tiltro til dem. Her blir brodden av hele prosjektet tydelig. Jeg ser det på en måte som en metafor for hva som skjedde med bestefaren min. Han ble tvunget til å jobbe og sultet seg til døden i arbeidsleirene.

Dette er alle faktorer og hensyn som gjennomsyrer hele prosessen. Alle detaljer, selv bordenes dimensjoner og valg av materiale, er en bevisst del av det. Det er en flerlags tilnærming, som kanskje ikke er synlig ved første øyekast. Jeg er sikker på at mange kanskje nyter prosjektet som et møte med en nostalgisk og tapt kultur i den analoge fotograferingen. Og det er greit det også!

 

Historien jeg forteller representerer ikke bare noe spesielt personlig, men konsekvensene av disse historiske hendelsene har påvirket livene til utallige familier i Europa og verden som helhet, både i fortiden og i dag. Det er så mange som kan relatere til det. Både min bestefar og min far har båret denne byrden og dette ansvaret, som nå faller på meg. Det er viktig at min generasjon og fremtidige generasjoner følger denne historien. At de ser utover sin egen tid, og forstår de historiske linjene, slik at vi ikke gjentar tidligere feil. Vi må se ting som de var, for å forstå ting som de er nå.

Damian Michał Heinisch (f.1968) er en tysk fotograf bosatt i Oslo. I høst er han aktuell med plass på Høstutstillingen med prosjektet «Førtifem» – en skildring av en togreise fra Oslo til Debalzewo i Ukraina, som fulgte fotsporene til hans forfedre.

Les mer om Høstutstillingen her

Ved Bilder Nordic underviser han blant annet  i porteføljeutvikling, og er en uerstattelig ressurs og inspirasjon for studentene.

Se Damians nettside her.