Bilder Nordic School of Photography

Tekst: Stine Nibe Ravneberget

Han har undervist i tolv år på Bilder Nordic og omtaler seg selv som «en dinosaur». Født i Polen og med en mastergrad i visuell kunst fra Folkwang University Essen i Tyskland, har Oslo-baserte Damian Heinisch jobbet som fotograf i tilsammen nesten 37 år. Arbeidene hans er blitt stilt ut i solo- og gruppeutstillinger over hele verden, og tidligere i år vant han MACK First Book Awards for den personlige fotoboken 45. I den forbindelse åpner han en stor soloutstilling i London i desember.

– Idéutvikling er noe ganske intuitivt hvor mine narrativ kommer til meg. 

– Jeg jobber med langtidsprosjekter, ofte i seks til ti år. Etter en periode hvor man har jobbet intenst med ett tema, føler man seg ofte ganske tom etterpå. Det betyr ikke at man må fortsette å finne ideer og jobbe på som en maskin.

Han mener fotografi handler om å «finne en visuell verden i seg selv, og at man får en trigger fra omverdenen. Enten i form av en opplevelse eller kanskje en bok – noe som setter kreativiteten i gang. At man blir konfrontert med noe som er større enn seg selv».

– Bruker familien min til å fortelle en prekær universell historie

– Da jeg var i begynnelsen av førtiårene fikk jeg en slags åpenbaring, hvor jeg skjønte funksjonen av fotografi og hvilken funksjon det har i mitt liv. Frem til da var jeg egentlig en ganske drivet og jaget person med ett prosjekt etter det andre.

– Tidligere var foto en slags kjærlighetserstatning for meg. Nå er det kanskje mer en mulighet til å skape orden. Gjennom en projeksjon av bilder som bare venter på å bli lagd og forlate meg. Noe jeg har gjort i det siste prosjektet mitt, som jeg har jobbet med i ti år.

I 2013 reiste Heinisch med tog fra Oslo via Tyskland og Polen til Ukraina, inspirert av togreisene som farfaren og faren gjorde i 1945 og 1978, som ledet til døden eller friheten. Alle tre var 45 år gamle. 45 er prologen til prosjektet Wasser, Wind, Erde, Feuer som skal bli til fire fotobøker, og er en rød tråd – en togreise som forbinder fire stasjoner i historien om fotografens familie.   

– Gjennom historien til familien min representerer det historien til millioner av familier i Europa. Jeg bruker familien min til å fortelle en prekær universell historie, fordi det er en historie som blir satt på dagsordenen, som jeg mener har skrevet seg inn i vårt DNA og som er den felles arven vi alle har, forteller Heinisch, som selv er vokst opp kun 40 kilometer fra Auschwitz.

Artikkel fortsetter under bilde

Damian Michał Heinisch (f.1968) er en tysk fotograf bosatt i Oslo. 3. desember er han aktuell med utstillingen 45 på Webber gallery i London.

Ved Bilder Nordic underviser han blant annet  i porteføljeutvikling, og er en uerstattelig ressurs og inspirasjon for studentene.

Se Damians nettside her.

Utdrag fra utstillingen 45

Å relatere seg til historien

Heinisch mener publikum setter pris på at andre verdenskrig er skildret gjennom én familie, slik at de lettere kan relatere seg til historien.

– Det har kanskje aldri vært mer interesse for andre verdenskrig enn det er nå. Vi vet om de store historiske hendelsene, men fortsatt ganske lite om de private skjebnene til familier, selv om mye materiale dukker opp. Jeg tror mennesker liker å ha noen de kan relatere seg til. Dette kunne skjedd hvilken som helst familie.

Utstillingen ved Webber Gallery i London som åpner 3. desember arrangeres i forbindelse med publiseringen av fotoboken som Heinisch vant pris for tidligere i år.

– Boken i seg selv består av fragmenterte bilder. Jeg ønsket å utfordre utstillingen på en litt annen måte enn i boken. Derfor har man muligheten til å se de fragmenterte bildene, men også de opprinnelige i form av en installasjon.

– Jeg er ekstremt takknemlig for denne muligheten til å eksponere dette prosjektet til et internasjonalt publikum. Tilbakemeldingene jeg får kommer fra hele verden. Og de deler empati for prosjektet – ikke for den estetiske løsningen av boken, men for boken i seg selv. Jeg retter ikke historiefortellingen min kun mot kunstmiljøet, men mot folk flest.

– Finn noe du brenner for

Hvordan er det å jobbe med å veilede andre kreative?

– Jeg er veldig opptatt av å forstå motivasjonen for og det genuine i studentenes prosjekter. Å tenke meg inn i ideen jeg skal veilede. I det øyeblikket skjer det noe ganske komplekst – jeg setter hele min livserfaring, alt jeg har sett og opplevd opp mot det jeg ser foran meg. Ut av det kan jeg kanskje finne en mulighet til inspirasjon eller til utfordring av ideen som jeg veileder.

– Å gi kritikk er alltid vanskelig fordi fotografi er så utrolig personlig. Så man må finne gode pedagogiske veier, men heller ikke holde tilbake. Det kan være at en student brenner for noe som er blitt gjort hundre ganger før.

Da prøver han å gi eksempler på ting som allerede eksisterer. Gjennom akkurat den konfrontasjonen ser han hvordan prosjektet kan transformeres til noe som blir genuint, men som uten tvil har røtter i noe som har eksistert før. Han ønsker heller ikke å prakke sin egen estetikk på studentene sine. 

– Jeg er utrolig glad for at det ikke kommer femti nye Damian Heinisch ut av Bilder Nordic, men at alle beholder sin egen signatur. 

– Den unge generasjonen har det utfordrende i dag, fordi det blir publisert så utrolig mange fotografier hver eneste dag. Det betyr at man må finne sin nisje. Så jeg har stor respekt for studenter som virkelig lykkes etter sin fotoutdanning.

Han oppfordrer studenter til å ikke se så mye på andre fotografer og deres medium for å etterligne de, men heller finne sin egen energi og motivasjonen som driver en. 

– Ikke se så mye på Instagram, men hør heller mer på deg selv. Inspirasjonen kan gjerne komme fra andre medier som maleri, musikk, bøker, teater, film eller lignende. Finn deg selv og finn noe i deg selv som du brenner for.