Cecilia Riis – Alumni 2015

Cecilia Riis ble uteksaminert ved Bilder Nordic School of Photography våren 2015. Hun vant både Deltakerstipendet ved CYAN stipendutstilling og førsteplass i kategorien ‘årets nykommer’ på Gullsnitt utdelingen samme år. Hun er nå klar med sin første soloutstilling ‘Daddy Issues’ som åpner fredag 31. Mars kl 19.00 på CYAN.

Denne uken har hun tatt over vår instagram konto hvor du kan følge henne.

Cecilia fordypet seg i historiefortelling ved Bilder Nordic, men jobber nå med alt fra kommersielle aktører innenfor arkitektur og interiør til bestilte kunstprosjekter hos ulike nettaktører. Parallelt med dette jobber hun med personlige prosjekter, noe som har resultert i blant annet den kommende utstillingen på CYAN. I slutten av april skal hun også være med på en juryert utvalgt gruppeutstilling gjennom Uncertain States Scandinavia.

Fotografi for meg er følelser, og jeg tror jeg leter etter det i nesten alt jeg ser. Kunst handler om å tillegge dine egne følelser og opplevelser inn i noe, og slik får det mening. Litt naivt kanskje, men slik vil jeg at andre skal ha det for bildene mine også. Man trenger ikke nødvendigvis vite helt hvorfor, men at det starter en tankeprosess hos den som er tilskuer. Litt som drømmer er et rom for bearbeiding og erindring liker jeg å tenke at fotokunsten også kan være det. Jeg mener også at fotokunst bør bli en mer naturlig del av det vi omgir oss med og at det er viktig at andre utenfor miljøet kan ta del i det. At det ikke blir for smalt.

Utstillingen og bakgrunnen for prosjektet
Jeg tror at de fleste prosjektene jeg begir meg ut på bunner litt i meg selv og/eller noe jeg er nysgjerrig på. Daddy Issues var først uten tittel, det kom litt etter hvert. Jeg gjorde research til et annet prosjekt som omhandlet destruktive vanemønstre og kom over mye interessant lesning. Jeg hadde håpet jeg slapp å referere til Freud, men jeg syns han kom med noe spennende i teorien hans om «repetition compulsion»; at det vi er vitne til i barndommen er det høyst sannsynlig gitt at repeteres i voksen alder. Han mente blant annet at mennesket har et større behov for det som er kjent for oss enn behovet for nytelse, og nettopp det hang jeg meg litt opp i. Som at det kan ligge en trygghet i noe som ikke nødvendigvis er bra for oss. Men det er ikke en så dyster serie som det virker. Behovet for det kjente kan også være noe fint. Prosjektet handler på mange måter om en nysgjerrighet omkring oppvekst og relasjoner. Jeg er veldig fasinert av det stadiet i livet og lar meg ofte inspirere av tanken på å være et barn igjen, som kan ses i flere av arbeidene mine. På mange måter er fotografiene en observasjon av atferd.

 

 

 

 

 

 

 

Arbeidsprosessen
Dette har vært en kort og intensiv prosess egentlig, siden jeg ble spurt for ikke så lang tid siden. Prosjektet har vært noenlunde klart i noen måneder så det er veldig spennende at det kan ta form utenfor den digitale sfære. Prosessen frem til åpning går ut på å gjøre et ordentlig utvalg før det trykkes, tenke rom og plassering og den slags.

Jeg har ingen mal på hvordan jeg arbeider, det varierer veldig. Jeg tar gjerne utgangspunkt i en stemning, et ord eller en spesifikk historie jeg vil fortelle og så jobber jeg derfra. Jeg liker å jobbe med ord som har et begrep rundt seg. Ser man på det japanske eller portugisiske språket så beskriver det så vakkert en sinnsstemning eller ide som det norske språket ikke helt dekker.

Prosessen er veldig terapeutisk for meg, enten gjennom tematikken jeg velger, andre ganger blir det et fysisk hjelpemiddel, andre ganger i teknikken jeg jobber med. Da jeg ble lammet av akutt panikkangst sommeren 2016 ble det å fotografere en metode å flytte fokus. Jeg kunne ligge på gulvet og stirre i taket i evigheter. Jeg begynte å fotografere formene i taket og lete etter interessante motiv og jeg skjønte at det kunne faktisk fungere som et verktøy for å opprettholde noenlunde kontroll over situasjonen.

Inspirasjon
Jeg finner mye inspirasjon i sansene og hvordan de bidrar til en slags dagbok av egne minner. Jeg har lenge hatt en fascinasjon for synestesi og tror egentlig at alle har litt av det i seg. Og så prøver jeg å holde meg oppdatert på galskapene i verden.
Det er jo en overflod av dyktige skapere der ute, jeg klarer ikke holde tritt engang. Mårten Lange, Mayumi Hosokura, Alberto Sinigaglia, Johan Rosenmunthe og min tidligere mentor i personlig arbeid ved Bilder Nordic, fotograf Linda Bournane Engelberth har alle spennende uttrykk.

Tips til avgangselevene
Det kommer litt an på hvilken vei man vil gå, men en fellesnevner uansett sjanger er å jobbe – enkelt og greit. Hold flyten gående og ikke takke nei til en mulighet. Fyll på det kreative begeret og gjør ting selv om det er litt skremmende. Det er en stadig prosess for min del, og som er noe jeg har måtte minne meg selv på flere ganger. Ikke la frykten styre.

Cecilia Riis, f. 1987, bosatt i Oslo, jobber med alt fra kommersielle aktører innenfor arkitektur og interiør til bestilte kunstprosjekter hos ulike nettaktører til egne personlige prosjekter. Hun ble uteksaminert ved Bilder Nordic i 2015 med fordypning i narrativ historiefortelling.

Instagram: @ceciliariiskjeldsen